Ny havedderkopp i norsk farvann

Havedderkoppen Cilunculus battenae ble nylig registrert i norsk økonomiske sone (NØS) for første gang da bunnprøver fra MAREANO-toktene i perioden 2007-2009 ble analysert. Det er til nå registrert 21 ulike arter havedderkopper i prøvene, to av disse er bare registrert i NØS noen få ganger tidligere.

Av Beate Hoddevik Sunnset
Faglig del under er skrevet av Arne Hassel og Halldis Ringvold

Havedderkoppen Cilunculus battenae
Havedderkoppen Cilunculus battenae er ikke funnet i norske farvann før den dukket opp i en bunnprøve fra et MAREANO-tokt. Kroppslengden er 1,5 mm. (foto: Arne Hassel, Havforskningsinstituttet)

Ett eksemplar av nykommeren Cilunculus battenae ble funnet på 388 m dyp utenfor Nord-Norge. Den er tidligere observert kun to steder, ved Wyville-Thompson ryggen (mellom Færøyene og Shetland) og ved Kapp Verde-skråningen (Vest-Afrika), på 690 og 1160 m dyp. Funnet i norsk sone er det til nå nordligste funnet av arten. Den ble første gang beskrevet så sent som i 1993, noe som kan skyldes at det er en liten art som er lett å overse.

- Havedderkopper, særlig artene som lever på dypt vann, er en lite kjent dyregruppe. Derfor fokuserer vi nå på å studere artssammensetningen og den geografiske fordelingen av havedderkopper som er funnet i MAREANO-prøvene, forteller forsker Arne Hassel ved Havforskningsinstituttet og marinbiolog Halldis Ringvold fra Akvaplan-Niva as.

Havedderkopper

Systematisk er det noe uenighet angående plasseringen av havedderkoppene, men de har lenge blitt regnet som et leddyr (Arthropoda) som hører til gruppen Pycnogonida. De har forholdsvis lange bein og liten kropp. Til forskjell fra edderkopper på land har de for eksempel indre organ i beina (tarm og reproduksjonsorgan). De er marine, og finnes i alle hav og ved begge polene. Pycnogonida betyr ”med mange knær”, og henspeiler på de mange segmentene beina er satt sammen av. Havedderkopper har fire par gangbein, og kan variere mye i beinvidde og kroppslengde. En middels stor havedderkopp kan oppnå en beinvidde på 5-7 cm mens de aller største artene, som Colossendeis colossea, kan ha en beinvidde på 70 cm. Den største arten som er funnet i Norge kan ha en beinvidde på 25 cm.

Videre arbeid

- I samarbeid med en engelsk ekspert på havedderkopper er vi nå ferdige med å identifisere artene som er funnet på MAREANO-toktene fra 2007-2009, forteller forskerne.

Nå skal de undersøke om det er noen sammenheng mellom utbredelse av havedderkopper og for eksempel temperatur, dyp og bunnforhold.

- Vi ønsker også å se på utbredelse av arter i sammenheng med naturtypene funnet i MAREANO-undersøkelsene, sier de to forskerne.

Arbeidet støttes av bl.a. Norsk dypvannsprogram.

Mer om havedderkopper

skrevet av: forskerne Arne Hassel (Havforskningsinstituttet) og  Halldis Ringvold (Akvaplan-Niva as)

Systematisk er det noe uenighet angående plasseringen av havedderkoppene, men de har lenge blitt regnet som et leddyr (Arthropoda). De er marine, og finnes i alle verdens hav og ved begge polene. Pycnogonida betyr ”med mange knær”, og henspeiler på de mange segmentene beina er satt sammen av. Havedderkopper har fire par gangbein, og kan variere mye i beinvidde og kroppslengde. En middels stor havedderkopp kan oppnå en beinvidde på 5-7 cm mens de aller største artene, som Colossendeis colossea, kan ha en beinvidde på 70 cm. Sakseklør (cheliforer), snabel med munnåpning (proboscis) og følere (palper) er noen trekk som benyttes for å beskrive artene i systematisk sammenheng (Figur 1). Noen har for eksempel sakseklør og følere, andre har det ikke. Et annet trekk ved disse dyrene er at de har spesielle eggbærende bein (ovigerer). Hannen benytter disse til å bære eggene frem til klekking. Selv etter klekking kan juvenile oppholde seg nær hannen til de er godt utviklet.

Figur 1
Figur 1. Eksempler på fire typer sakseklør (til venstre): Stor sakseklo hos Boreonymphon (øverst t.v.), kompakte sakseklør med tenner hos Pseudopallene (øverst t.h.), slanke sakseklør hos Nymphon elegans (nederst t.v.), og en svært redusert sakseklo (se skala) hos Ascorhynchus abyssi (nederst t.h.). Det store bildet til høyre et eksempel på en havedderkopp som mangler både sakseklør og følere: Pycnogonum litorale. (foto: Arne Hassel, Havforskningsinstituttet)

På fremste kroppssegment har havedderkoppen en øyetapp med noen små øyne helt øverst. Utformingen på denne er mye brukt under artsbestemmelsen (Figur 2). Hos noen arter er øyetappen og øyet redusert, dette gjelder typisk arter som lever på dypt vann.

Figur 2
Figur 2. Øyetappen hos havedderkoppene har forskjellig utforming: Til venstre en markert tapp hos
Colossendeis, i midten to ”vanlige” Nymphon-varianter med tydelige øyne med røde linser, og til høyre den blinde Ascorhynchus abyssi. (foto: Arne Hassel, Havforskningsinstituttet)

Havedderkopper er bunndyr, og er funnet fra strandsonen og ned på de største dyp. Noen arter kan også opptre pelagisk. Maten de spiser kan være fastsittende dyr, eller dyr som går langsomt – som den selv. Den kan spise alt fra nesledyr, svamp og snegler til børstemark og alger. Langs norskekysten, i kystnære farvann, er det tidligere registrert ca. 40 arter havedderkopper. MAREANO-programmet, som også samler inn arter fra dyphavet, har hittil funnet 21 arter (mai 2011). Kartet (Figur 3) viser funnstedene for de artene som er omtalt under.

Figur 3
Figur 3. Lokalisering av stasjonene som er nevnt i teksten. (foto: Arne Hassel, Havforskningsinstituttet)

Cilunculus battenae (Figur 4) ble funnet på 388 m dyp på én stasjon (R421). Dette ene eksemplaret er det første funnet innenfor Norges økonomiske sone. Arten er tidligere observert lengre sør, fra Wyville-Thompson ryggen (mellom Færøyene og Shetland) og Kapp Verde-skråningen (Vest-Afrika), på dyp fra 690-1160 m. Den ble første gang beskrevet så sent som i 1993, noe som kan skyldes at det er en liten art som er lett å overse. Den har beskjedne mål, kroppslengden er bare 1,5 mm. Sakseklørene er ganske små, nesten rudimentære.

Figur 4
Figur 4. Detaljer fra
Cilunculus battenae: Rudimentære sakseklør (chelifores), karakteristiske limkjertler (cement glands) for eggklumpene på beina, og utformingen av de siste leddene på gangbeina (claws of walking leg). (foto: Arne Hassel, Havforskningsinstituttet)

Colossendeis proboscidea og C. angusta (Figur 5) er begge store arter, og førstnevnte kan ha en beinvidde på 25 cm. De to artene kan lettest skilles ved den relativt lange snabelen hos C. proboscidea, samtidig som avstanden mellom beina, nær kroppen, er liten hos denne arten. De to artene ble funnet på henholdsvis sju og fem stasjoner med høyst tre individer per stasjon. C. proboscidea regnes som en nordlig art med tidligere funn utenfor Øst-Finnmark. C. angusta har vid geografisk distribusjon, og regnes som en bipolar art. Den er også registrert i Atlanterhavet, Stillehavet, Arktis og i det Indiske hav fra 150 til 5000 m dyp. I Arktis, hvor det er kaldt vann også i grunne farvann, har den blitt registrert på 12-18 m dyp.

Figur 5
Figur 5. I midten den største arten i våre farvann, Colossendeis proboscidea, med snabel lengre enn selve kroppen. Innfelt t.v. et bilde av kjevene i enden av snabelen. Til høyre er slektningen C. angusta, der snabelen er slankere og smalere foran.  (foto: Arne Hassel, Havforskningsinstituttet)

Boreonymphon abyssorum, B. ossiansarsi og B. robustum (Figur 6) er spektakulære havedderkopper av middels størrelse. De ble hovedsakelig funnet på dyp fra 1000 til 2000 m, men også så grunt som 140 meters dyp. Artene karakteriseres ved store, buete sakseklør. B. abyssorum er den vanligste Boreonymphon-arten i arktiske farvann, og ble funnet på flest stasjoner i materialet som ble analysert etter MAREANO-toktene i 2007-2009. B. ossiansarsi og B. robustum ble funnet på kun to stasjoner, henholdsvis R311 og R346.

Figur 6
Figur 6. Slekten
Boreonymphon ble funnet relativt ofte, og B. abyssorum var vanligst. På st. R311 bestemte vi den mer sjeldne B. ossiansarsi (avbildet), men det er små forskjeller som skiller de to. Målestokken til høyre viser at det er et stort individ. (foto: Arne Hassel, Havforskningsinstituttet)

50 individer av Nymphon elegans (Figur 7) ble registrert på stasjon R189 fra ca. 900 m. Arten er tidligere blitt rapportert kun én gang fra kystnære norske farvann, fra Barentshavet nær Øst-Finnmark. Den er ellers funnet på dypere vann i Norskehavet av havforskeren G.O. Sars, øst i Islands økonomiske sone, i Karahavet, og like nord for Wyville-Thompson ryggen. N. elegans er en slank art, og har lange smale sakseklør med tenner. Den kan bl.a. skilles fra andre arter ved at den ene fingeren på saksekloa er klubbe-formet, ikke spiss (Figur 1).

Figur 7
Figur 7.
Nymphon elegans er en slank, glatt, middelstor art som lett kan forveksles med flere andre Nymphon-arter, for eksempel N. macrum. Skalamarkering: 1mm.   (foto: Arne Hassel, Havforskningsinstituttet)

Ascorhynchus abyssi (Figur 8) ble beskrevet av G. O. Sars i 1877 i forbindelse med Den norske Nordhavsekspedisjonen fra 1876-1879. Den tilhører dypvannsfamilien Ascorhynchidae, og er tidligere funnet på dyp mellom ca. 1500-4000 m i Nordøst-Atlanteren og i Arktis. Arten ble funnet på to MAREANO-stasjoner (R487 og R488), på 2555 og 2117 m dyp, der den var den dominerende havedderkopparten. Begge stasjonene ligger i kalde vannmasser (under 0 °C), nordvest av Lofoten. Ascorhynchus abyssi er utstyrt med en stor, nedoverrettet snabel. På ryggsiden har den markerte forhøyninger på hvert ledd. Forhøyningen på det fremste leddet er øyetappen, men denne er ikke utstyrt med øye (Figur 2), noe som kan forklares med at arten er en dypvannsform. Sakseklørne er også tilbakedannet (Figur 1).

Se mer detaljert informasjon om morfologiske trekk hos Ascorhynchus abyssi (pdf).

Figur 8
Figur 8.
Ascorhynchus abyssi er en dypvannsart og ble bare funnet på to stasjoner under høsttoktet i 2009. Bildet t.h. viser et individ med egg. Skala nederst i bildet tilsvarer 1 mm.  (foto: Arne Hassel, Havforskningsinstituttet)

Pseudopallene brevicollis og P. longicollis (Figur 9) skiller seg ved forskjellig lengde på ”halsen”. P. longicollis har en markert lang hals, mens P. brevicollis har en kort. Begge artene er ellers karakterisert ved meget kompakte, nærmest kulerunde sakseklør utstyrt med knuter på innsiden (Figur 1). Av Pseudopallene brevicollis ble det funnet et mindre antall individer fra fire stasjoner (R189, R346, R379, R416). Ett individ har tidligere blitt rapportert fra norskekysten av G. O. Sars på slutten av 1800-tallet, utenfor kysten av Øst-Finnmark. P. brevicollis er en arktisk art. Den har tidligere også blitt registrert fra Karahavet og Norskehavet.

Figur 9
Figur 9.
Pseudopallene brevicollis t.v., og P. longicollis t.h. Bildene viser tydelige forskjeller i halslengden (neck). Det ene individet bærer egg. (foto: Arne Hassel, Havforskningsinstituttet)