Kartlegging av forurensning i Kvitøyrenna

Prøvetaking i isen

Isforholdene i Kvitøyrenna på denne tiden av året gjør det krevende å samle fysiske prøver. Da vi først kom til området, var det -26 °C og stiv kuling. Området var dekket med drivis, med store, rundt en meter tykke flak som skipet måtte knuse før vi kunne samle inn prøver. Egentlig er FF «Kronprins Haakon» rigget for nøyaktig slike forhold, og har en såkalt moon pool; dvs. en åpning midt i skroget på skipet som tillater å sette ut prøvetakingsredskap i åpent vann rett under skipet. Men på dette toktet opptok ROV-en Ægir 6000 (en fjernstyrt farkost) hele moon poolen, slik at alle andre prøvetakingsredskap måtte tas utenfor skutesida. I slike isforhold tar det lengre tid å ta hver prøve.

Skipet kan ikke gjøre små forsiktige forflytninger, men er overgitt til isens bevegelser. For hver prøve som tas, må skipet bryte is på vei mot stasjonen. Dette fører til kompliserte kurslinjer lagt der isen virker tynnest, navigert av dyktige styrmenn på vei mot prøvetakningstasjonene. Her bruker de både isradar og satelittbilder, og må prøve seg frem i den noen ganger litt for tykke drivisen. Vanligvis kunne de holdt oss på samme sted under alle prøvene, nå blir de litt mer spredt (se bildet under). 

Kjerneprøver

Multikjerneprøvetakeren (multicorer), som er vist på bildet under, er hovedredskapet for innsamling av sedimenter for kjemiske analyser gjennom Mareano-programmet. Den har seks 60 cm lange rør som dyttes ned i bunnen og samler inn fine kjerneprøver fra bløt bunn.

Kjernene fordeles mellom Norges geologiske undersøkelse (NGU) og Havforskningsinstituttet, som gjør ulike analyser på materialet. NGU studerer kornstørrelse og andre sedimentkarakteristikk, og måler uorganiske miljøgifter, som for eksempel tungmetaller. Havforskningsinstituttet måler organiske miljøgifter, for eksempel hydrokarboner, enkelte plantevernmidler og flammehemmere. To av kjernene tas videre til mikroplast-analyser og samles derfor inn på metallrør (se metallrøret i midten på bildet under). 

I tillegg til at isens bevegelser gjør det vanskelig å posisjonere båten, gjør den lave temperaturen at det er umulig å håndtere prøvene slik de skal. Når multikjerneprøvetakeren er tatt opp på dekk, tar det flere timer å bearbeide prøvene siden to av kjernene må deles i 1 cm tykke prøver med en gang etter prøvetakingen (se bilde under). Hvis prøvetakeren står på dekk i mellomtiden, kan vannet i prøvene fryse. For å løse dette problemet, flytter vi den innendørs hver gang prøvene håndteres. 

Overflateprøver 

På én av stasjonene ble det også brukt en boksprøvetaker (boxcorer). Dette er en metallboks som presses ned i bunnen før den lukkes og hales opp på båten med en kvart kvadratmeter intakt sjøbunn (se bildet under). Fra boksprøvetakeren tok vi overflateprøver til en rekke ulike analyser av spesielle miljøgifter, såkalte «nye miljøgifter» (engelsk: contaminants of emerging concern). Mens noen miljøgifter har vært i bruk lenge og er rimelig godt studert, har man i nyere tid begynt å studere noen andre typer, som tidligere ikke var vurdert som aktuelle.

En av de viktigste stoffgruppene blant slike «nye miljøgifter» er PFAS (per- og polyfluoralkylerte stoffer). Disse stoffene har nyttige egenskaper som gjør dem egnet i en rekke produkter, alt fra vanntette tekstiler til flammehemmere i brannskum. Dessverre er de også ekstremt tungt nedbrytbare («persistent» på engelsk) og forsvinner ikke så lett fra miljøet når de først har havnet der. Derfor har de også vært kalt for «forever chemicals» på engelsk.

De siste 20 årene er det oppdaget at slike stoffer har flere uheldige giftige egenskaper for både mennesker og marine dyr. Det er derfor spesielt viktig å dokumentere de i marint miljø. Mareano har nå studert slike stoffer i sedimenter siden 2016. Det måles for 20 forskjellige enkeltstoffer av PFAS-type, og så langt har man kun funnet opptil syv av disse noen steder, og det i lave nivåer. Det som likevel er bekymringsverdig er at stoffene blir funnet i omtrent like mengder i alle områdene som Mareano har kartlagt, helt fra Nordsjøen i sør til Polhavet i nord. Dette viser at de kan transporteres over lange avstander med vind og havstrømmer, og også finne veien ned i sedimentene langt vekk fra sin opprinnelige kilde. Med tanke på at disse stoffene ikke finnes i naturen og er menneskeskapte, er dette et miljøproblem som skal tas på alvor.  

Et kart som viser nivåer av PFAS i overflatesedimenter i områdene dekket av Mareano finner man på www.mareano.no.