Biotoper på Tromsøflaket og Eggakanten

Biotoper er områder med særegne bunndyrsamfunn og likt fysisk miljø. Biotopkart er en viktig del av den nye kunnskapen fra MAREANO-kartleggingen, og de er svært interessante for vurdering av sårbarhet, artsrikhet og unikhet i et område. Dette er viktig informasjon ved utforming av forvaltningsplaner og annen rådgivning knyttet til bruk av havet.

Etter analyser av videoopptak fra Tromsøflaket og Eggakanten har vi delt bunnen inn i syv biotoper basert på forskjeller og likheter i sammensetning av arter:

alt
Oversikt over biotopene (se større bilde).

De syv biotopene har ingen korte navn, men i tabellen ovenfor er det gitt korte beskrivelser av geologi, terreng og dominerende fauna. På land er det oftest vegetasjonstyper sammen med geologi og landskapselementer som inngår i beskrivelsen av biotoper eller naturtyper. Her har tradisjon og godt kunnskapsgrunnlag lagt grunnlag for etablerte korte navn på biotopene. På grunt vann finnes det en god del lett gjenkjennelige biotoper, for eksempel ålegressenger og tareskog. Vi har ikke samme tradisjon og kunnskapsgrunnlag på dypt vann, og det er kun få eksempler på godt innarbeidete naturtypenavn slik som korallrev. Flere av betegnelsene som brukes for dypt vann i dag (f.eks. svampforekomster) utgjøres av flere typer med svært forskjellig artsammensetning. Hvilke biotoper de mer vanlige bunntypene på dypt vann kan deles inn i, er et forskningsfelt hvor vi i MAREANO-arbeidet systematiserer informasjonen om havbunnen slik at nye biotopbegreper kan etableres for norske havområder.

De karakteristiske artene, eller dyregruppene for biotopene på Eggakanten-Tromsøflaket er listet i tabellen ovenfor. På de grunne delene av sokkelen har vi delt områdene inn i tre biotoper. Den mest karakteristiske gruppen her er dominert av svamp (for det meste ulike arter av Geodia og andre store svamper på sandig mudderbunn). De to andre gruppene ser ut til å skille seg ved den lokale topografien hvor fiskeartene i gruppe 1 typisk foretrekker bunn med mer struktur, for eksempel store steiner, hvor de kan danne revirer. I gruppe nr. 6 finner vi arter som foretrekker større flater med jevn bunn. Videre har vi delt inn området i to biotoper i øvre del av kontinentalsokkelskråningen, og to biotoper i den nedre delen. Artsforskjellen mellom disse er stor.

alt
Modellert fordelingen av biotoper i området Tromsøflaket-Eggakanten. Forklaring på fargekodene er gitt i tabellen ovenfor.

Hvordan lager MAREANO biotopkart?

Biotopene som blir identifisert gjennom MAREANO-kartleggingen har unike sammensetninger av arter og representerer bestemte miljøforhold som styrer denne sammensetningen.

Den mest kostnadseffektive måten å lage flatedekkende kart over biotoper på havbunnen er modellering. Gjennom MAREANO har vi funnet ut at informasjon fra multistråle-ekkolodd kan brukes til å beregne ulike terrengvariabler som sammen beskriver miljøforskjeller i ulike områder på en tilfredsstillende måte. I tillegg er backscatter (styrken på akustisk refleksjon) et brukbart surrogat for bunntype. Disse faktorene er viktige i MAREANO sitt arbeid med å modellere biotoper og naturtyper som kan vises på kart.

Biotopkartene lages i tre steg. Første steg er å identifisere og mengdebestemme arter og dyregrupper i videoene som er tatt opp med videoriggen CAMPOD. Disse artsobservasjonene blir brukt i en multivariat ordineringsanalyse som grupperer prøvene med hensyn på likheter i artsammensetning. Det å identifisere den mest relevante inndelingen av resultatene fra ordinasjonsanalyse er utfordrende. Som hjelp til dette benytter vi en annen statistisk analyse som finner skillene mellom grupper basert på objektive statistiske kriterier. Slike grupperte punktdata (hvert punkt tilsvarer en strekning på 200 meter langs havbunnen) er vist i figur 2.

Biotoper observert på video-opptakt  plottet på et skyggerelieff-kart (50 m horisontal oppløselighet), med et innskutt detaljkart som viser hvordan de 700 m lange videotransektene ligger.

Når materialet er klassifisert i grupper, eller biotoper med karakteristiske artsammensetninger, benyttes denne grupperingen til å angi “læringsdata” i modelleringsarbeidet. Da er målet å gå fra punktdata til heldekkende flater som angir utbredelsen av områder hvor det er stor sannsynlighet for å finne disse biotopene. Essensielt for denne modelleringen er de flatedekkende kartene med flerstråledata. Disse dataene blir benyttet til å beregne ulike terrengvariabler som er gode indikatorer for miljøet. Det nye kartet er laget med samme modelleringsmetode som ble benyttet for biotoper i Troms II og Nordland VII og som er beskrevet i denne rapporten: http://www.ngu.no/upload/Publikasjoner/Rapporter/2012/2012_030.pdf.

En oppsummering av modelleringsprosessen er vist i figuren under:


Arbeidsflyt for produksjon av biotopkart for området Tromsøflaket - Eggakanten (se større bilde).