Sedimentære prosesser på kontinentalsokkelen og skråningen utenfor Midt-Norge

MAREANOs høsttokt ble avsluttet med kartlegging av overgangssonen mellom kontinentalsokkelen og kontinentalskråningen vest for Sandnessjøen. Havbunnen viser spor av flere geologiske prosesser. Noen av disse var aktive under siste istid for omkring 15 000-20 000 år siden, mens andre er aktive i dag.


Figur 1. Dybdedata innsamlet med multistråleekkolodd, videolinjer (røde linjer) og TOPAS-linjger (svarte linjer). Dybdekonturer: 100 m intervall.

Sediment- og bunntyper langs et profil mellom sokkel og skråning viser noen eksempler på prosesser (Figur 2). Andre eksempler på prosesser har blitt avslørt av den detaljerte bunntopografien kartlagt tidligere med multistråle ekkolodd (Figurene 1 og 4).

Figur 2 viser eksempler på bunntyper langs et profil over sokkelen og ut på skråningen. Fordi havstrømmene vanligvis er relativt svake i djupe områder, finner vi finkornige sedimenter (som sandholdig slam) på skråningen (Figur 2A). Sedimentene på øverste del av kontinentalskråningen og på sokkelen er vanligvis mye grovere, og kan bestå av grusholdig sand med stein (Figur 2B). Disse sedimentene ble transportert og avsatt av isbreer under siste istid. De var opprinnelig blandet med finere sedimenter, men de fineste sedimentpartiklene har blitt erodert og fjernet av sterke havstrømmer i ettertid. De sterke havstrømmene i øvre del av skråningen er også grunnen til att finkornige partikler ikke har blitt avsatt etter klimaet ble varmere de siste 11 500 år (i perioden som kalles Holosen).

Kaldtvannskoraller trives best på harde underlag. De grove sedimentene vi finner på kontinentalsokkelen har vært gunstige for vekst av korallrev, som har vokst på kontinentalsokkelen siden siste istid (Figur 2C). 

Et annet nyttig kartleggingsverktøy er TOPAS (parametric sub-bottom profiling sonar), som enkelte steder gir oss mulighet å se ned til 100 m under havbunnen. Dette gir oss informasjon om tidligere tiders avsetningsprosesser. TOPAS-registreringer viser en klar endring i sedimenttype fra kontinentalsokkelen (Figur 3A) til kontinentalskråningen (Figur 3B). Profileksempelet fra skråningen er på ca. 730 m vanndyp, og viser en tykk pakke med lagdelte sedimenter. TOPAS-dataene fra sokkelen viser kun kaotiske signaler, som indikerer hard bunn der lydsignalene ikke har klart å trenge seg ned i sedimentene. 


Figur 3. TOPAS-linjer fra kontinentalsokkelen og kontinentalskråningen. Se Fig. 1 for plassering.

For å forklare bunnformene på kontinentalsokkelen, må vi se for oss avsetningsmiljøet for ca. 20 000 år siden. På den tiden var Norge og kontinentalsokkelen dekket av innlandsisen som nådde helt til eggakanten der skråningen starter.

Glasiale lineasjoner, som vises som rette og parallelle linjer, særlig tydelig i den nedre del av Figur 4, ble dannet under innlandsisen da den rykket fram til kanten av kontinentalsokkelen. Retningen av lineasjonene viser at isdekket beveget seg mot nord-nordvest akkurat i dette området.

De glasiale lineasjonene er 'kuttet' av isfjell som drev omkring etter at innlandsisen trakk seg tilbake. Store isfjell skrapet ned i havbunnen og dannet furer og pløyespor i bunnsedimentene. Retningen på sporene viser hvordan isfjellene har drevet rundt med vind og havstrømmer (Figur. 4).

Pockmark er runde eller ovale groper i havbunnen (størst forekomst til høyre i Figur 4). De dannes vanligvis der det er avsatt bløt leire og en har lekkasje av væske eller gass gjennom havbunnen, fra dypere lag.


Figur 4. Detaljerte dybdedata innsamlet med multistråleekkolodd viser spor etter tre forskjellige  sedimentære prosesser: glasiale lineasjoner, isfjellpløyemerker og pockmark . Se teksten for forklaring av hvordan disse er dannet og Fig. 1 for lokalisering.