Hjelmen – i saltets rike

Den iøynefallende havbunnsstrukturen ”Hjelmen” fikk æren av å bli målet for årets første MAREANO-videostasjon. Strukturen, som ligger ca. 300 km nord-nordøst for Vardø, ligner på en hjelm eller halvkule som stikker opp av havbunnen. Hjelmen er 30 meter høy og har en diameter på 800 meter. 


Oversiktskart som viser hvor kartleggingsområdet er i forhold til Fastlands-Norge. Den svarte pilen peker på Hjelmen, og det røde omrisset viser MAREANOs undersøkelsesområde i Barentshavet i 2015. TB: Tiddlybanken; TIB: Thor Iversenbanken

Forklaringen på fenomenet "Hjelmen" finner man i undergrunnen. Saltavsetninger fra karbon- og perm-tiden (350-250 millioner år siden) avsatt i et forlengst fordampet hav stiger sakte men sikkert mot overflaten som seige søyleformede masser – såkalte saltstokker. Dette skjer fordi saltet har lavere tetthet enn de overliggende sedimentære bergartene, noe som gjør at det flyter sakte oppover gjennom andre tyngre bergarter. I området rundt Hjelmen finnes det mange saltstokker og stedvis kan de nå helt til overflaten. På veien opp løfter og deformerer saltet de overliggende berg- og sedimentlagene, og kan således bringe steinblokker fra gamle lag langt nede i dypet helt opp til overflaten. (Se også: "Kjempehjelm" på bunnen av Barentshavet)


Skyggerelieff av havbunnen basert på terrengmodell med oppløsning 5 m mellom dybdepunktene. Den hvite pilen peker på Hjelmen, der vanndypet er ca. 165-210 meter. Furene på havbunn er isfjellpløyespor. De hvite sirklene merket a-l ligger langs transektet, og viser plassering av bildene a-l nedenfor.

Hjelmen fra øst til vest
Vi krysset hele Hjelmen med videoriggen i et 1,4 km langt transekt (et sammenhengende opptak i rett linje). Langs transektet observerte vi store variasjoner i bunntyper. Vi startet i øst og gikk mot vest, og i begynnelsen var bunnen mudderaktig og det var ikke så mye liv å se. Men etter hvert som vi kom opp i høyden ble det mer og mer spennende geologi og biologi å spore. Bunnen gikk fra mudder til grus, først smågrus men etter hvert dukket grovere grus og steiner opp.


Smakebit a: Tett glasimarin leire - flekkvist dekket av fin grus, sand og mer brunfarget biologisk materiale (algerester).


Smakebit b: Nedenfor skråningen på østsiden av Hjelmen består bunnen av sandholdig slam med litt grus og småsteiner som danner kjærkomne sitteplasser for rosa anemoner. Avstanden mellom de røde laserprikkene er 10 cm.


Smakebit c: Når vi beveger oss opp det bratteste partiet blir bunnen stadig grovere. På bunnen ser vi at den sandholdige slambunnen har en god del grus. Her trives de rosa anemonene godt.


Smakebit d: Spesielt stor begeistring vakte den aller grunneste delen av transektet på toppen av Hjelmen der det var en mengde lyse steiner og grus.


Smakebit e: Her og der lyste kremfarget berggrunn mot oss – kanskje det var saltet helt opp i dagen? Eller var det bergartene fra kritt-tiden som dominerer denne delen av Barentshavet? Det fikk vi dessverre ikke svaret på i denne omgang.


Smakebit f : Stein er pent dandert på bunnen med et dryss av rosa anemoner som prikken over i-en.


Smakebit g: Her stikker det fast fjell ut på havbunnen, og berggrunnen og steinene er godt begrodd. Fast fjell i dette området er muligens forsteinet salt.


Smakebit h: På vei nedover på vestsiden av Hjelmen er bunnen fortsatt dekket av grove sedimenter, men blir gradvis mer finkornet. 


Smakebit i: Grus med anemoner (Hormathidae).


Smakebit j: Sandholdig grus. En Hormathidae har slått seg ned på den harde bunnen. Disse er vanlige alle steder der det finnes feste, som på stein, grus eller skallet til eremittkreps.          


Smakebit k: Grusholdig sandholdig slam nær slutten av transektet.


Smakebit l: Vi avsluttet transektet på myk mudderbunn med en enslig anemone.