Iverryggen – istidsformasjon med korallrev

Toktdagbok: Hvis man drar 65 kilometer rett vestover fra den ytterste spissen av Vikna i Nord-Trøndelag, kommer man til Iverryggen på Haltenbanken. I et ellers temmelig flatt havbunnslandskap rager Iverryggen mer enn 130 meter opp fra havbunnen. På flankene av Iverryggen finner vi mange korallrev, og området er fredet.

Av Terje Thorsnes og Pål Buhl-Mortensen

Oversiktskart
Oversiktskart.

Iverryggen er nesten 15 kilometer lang i nord-sør-retning, og omtrent seks kilometer bred. Mot sørvest stikker det ut en seks kilometer lang rygg, som er pepret med korallrev. Iverryggen heller bratt mot vest, og slakt mot øst der det ligger en forsenkning i havbunnen som er opptil 350 meter dyp.

Fuglehode
Iverryggen likner litt på et fuglehode. ”Nebbet”, som er pepret med korallrev, strekker seg nesten 6 km sørvestover fra selve Iverryggen. Dette er masser som isbreen har dratt med seg fra hovedryggen.

Hvordan er så denne ryggen dannet? Er det fjell som stikker opp? Eller har isbreene hatt en finger med i spillet? Det er nok det siste. Iverryggen er et godt eksempel på det som i geologisk ”slang” kalles glasitektonikk. Dette er havbunnsformer som er dannet av isbreer i bevegelse, trolig under siste istid for 20 000 – 30 000 år siden. I perioder med liten bevegelse frøs isbreen fast til havbunnen. Når breen begynte å bevege på seg igjen, hendte det at den dro med seg store flak av bunnen. Forsenkningen øst for Iverryggen er eksempel på et område hvor isbreene fjernet store flak, og Iverryggen er stedet hvor massene ble dumpet.

Dybdeprofil
Dybdeprofil over Iverryggen, 22 kilometer lang. I øst (høyre side) er de øverste hundre meterne av havbunnen fjernet og skubbet vestover av isbreen, og lagt igjen som Iverryggen.

Ser vi på en dybdeprofil over ryggen er det tydelig at den er bratt mot vest og slakere mot øst. I forsenkningen øst for Iverryggen er havbunnen uregelmessig, og omtrent 100 meter lavere enn havbunnen vest for ryggen. Sedimentene som tidligere lå her er transportert minst 10 kilometer vestover til Iverryggen.
På toppen av Iverryggen og på ryggene rundt ser vi langstrakte forsenkninger (isfjellpløyemerker), som gjerne kan være 100 meter brede og 5 meter dype – dette er spor  etter isfjell som drev rundt i Norskehavet etter at isen hadde trukket seg tilbake fra kontinentalsokkelen.

Korallrev

Korallrev
Korallrev på en lav rygg i den nordøstlige enden av Iverryggen. Legg merke til langstrakte forsenkninger som er isfjellpløyemerker.

Fiskere har kjent til korallrevene på Iverryggen siden det ble startet bunntråling der på slutten av 1990-tallet. I 1999 undersøkte Havforskningsinstituttet havbunnen i fem områder på Iverryggen. Da ble det observert omfattende skade på korallrev i alle områdene. Den tigjengelige informasjonen indikerte at Iverryggen var et område med mange korallrev, og for å stoppe raseringen ble området stengt for bunntråling i 2000. Observasjonene som vi har gjort på dette toktet bekrefter at det er skadde korallrev i området. De fleste revene er relativt små, med begrenset utstrekning av levende korall. Dette gjør at revene hadde vært svært utsatt dersom bunntrålingen ikke hadde stanset.

Uer og korall
Lusuer blant levende korall på et av de mange korallrevene på Iverryggen.

Tapt linebruk
Tapt linebruk på død korallbunn på Iverryggen. Det er ikke mulig å si hvor lenge denne har stått. De vernede korallområdene på norsk sokkel er ikke stengt for såkalt passivt fiskeredskap (garn og line). Slike redskap kan også gjøre skade på korallene, men omfanget er vurdert å være mye mindre enn bunntråling.

Sjøtre
Tre kolonier av sjøtre (Paragorgia arborea) på død korallbunn. Den største kolonien er rundt 50 cm høy. Dette er en vanlig høyde på sjøtre, selv om eksemplarer opp mot 160 cm har vært observert under tidligere MAREANO-kartlegging. Vi regner det som lite trolig at disse eksemplarene har vokst frem etter bunntråling på 1990-tallet. Slike kolonier er derfor en indikator på at det lokale området er uberørt, og at den kaotiske bunnen av død korall skyldes de naturlige prosessene knyttet til hvordan revene vokser. Levende Lophelia vokser til de når en kritisk størrelse hvor deres egen tyngde gjør at de brekker. Slike avbrekte levende koraller kan ramle ned langs siden av revet hvor de ofte dør, og danner nytt substrat for andre organismer.

Svamp og risengrynskorall
Svampen Sidenops atlantica og risengrynkorall (Primnoa resedaeformis) på et av korallrevene på Iverryggen.