Kartlegging av havbunnen nord for Nordkapp

På sommertoktet i 2010 har MAREANO gjennomført kartlegging av et 150 km langt og 16 km bredt transekt på Nordkappbanken. I løpet av tre dager har ”G.O. Sars” gjort video-opptak av havbunnen på i alt 18 stasjoner, og det er tatt bunnprøver med forskjellige typer utstyr på fire stasjoner. Havdypet i det kartlagte området varierer fra 230 m til 315 m. Figur 1 viser det undersøkte området med stasjoner.

Av Liv Plassen1, Henning K.B. Jensen1, Valerie Bellec1, Stepan Boitsov2 og Andrea Quagliarini3
(1: Norges geologiske undersøkelse, 2: Havforskningsinstituttet, 3: La Sapienza University of Roma, Italia)



Figur 1. Dybderelieffkart over det undersøkte området på Nordkappbanken med lokalisering av stasjoner. (klikk på kartet for større versjon)

I MAREANO-programmet brukes en rekke ulike metoder for å karakterisere havbunnen: Multistråle-ekkolodd gir detaljerte dybdekart som vist på Figur 1.

700 m lange videolinjer filmet med høyoppløselig kamera gir detaljerte bilder av overflatesedimentene. På et utvalg av disse linjene blir det også tatt prøver av havbunnen med grabb, box-corer og multicorer. Mellom linjene/prøvetakingsstasjonene blir det kartlagt med Topas, som er en skrogmontert sonar som samler informasjon om sedimentlagene.

Geologi

Det detaljerte dybdekartet viser mange pløyespor etter isfjell fra avslutningen av siste istid. Video-opptakene viser en del variasjon langs det 150 km lange transektet (se Figur 2). Forekomst av store, rundede steiner og kompakt leire med sand og grus er tydelige indikasjoner på at det er glasiale sedimenter som er avsatt her, og som fremdeles preger havbunnen. Andre indikasjoner på at overflatesedimentene er fra siste istid er forekomst av opptil 2 cm store stein noen få centimeter under havbunnen i en sedimentkjerne med høy andel av silt og leire. Slike avsetninger kan tolkes til å være glasimarine med tilførsel av droppstein fra isfjell.

Det finnes også andre bunntyper i det undersøkte området. I den dypere delen er det avsatt leire, silt og finsand på havbunnen, uten forekomst av verken grus eller stein. Dette tyder på kontinuerlig avsetning av finkornete sedimenter, og Topas-dataene viser at dette kan ha pågått siden siste istid.

Relativt sterke bunnstrømmer er trolig årsaken til lav eller ingen sedimentavsetning på de grunneste bankområdene. Dette i motsetning til de dypere områdene, der bunnstrømmen er lavere, og sedimenter blir avsatt kontinuerlig.

Sandholdig grus.
Sandig slam med svampbevokste steiner
Figur 2.Videobilder av ulike bunntyper: A) Sandholdig grus. B) Sandig slam med svampbevokste steiner. Avstand mellom de røde laserprikkene er 10 cm.

Topasprofil
Figur 3. Topasprofil som krysser en stasjon med finkornete sedimenter og et område med pløyespor etter isfjell i grovkornete sedimenter (morenemateriale).

Geokjemi

Med multicorer tas det prøver av finkornete sedimenter (slam), primært bestående av silt og leire (se Figur 4). Slike sedimentkjerner brukes av Havforskningsinstituttet og NGU for analyse av miljøgifter, spesielt i overflaten, for å se forurensingstilstanden slik den er i dag. Det er imidlertid også viktig å analysere hele sedimentkjerner for miljøgifter, noe som kan si hvordan forurensingstilstanden har utviklet seg over tid. Til dette formål analyseres det for innhold av bly-210, som kan gi alderen på kjernematerialet tilbake til ca. 1860. Supplert med Cesium-137 er det mulig å regne ut sedimentasjonsraten (hvor fort sedimentene avsettes) og når eventuelle miljøgifter ble avsatt.

Sedimentkjerne
Figur 4. Sedimentkjerne fra multicorer bestående av sandig slam.